Pøbelgran!

Knut Fægri, professor i botanikk ved Universitetet i Bergen, var ikke nådig når han ga uttrykk for sin mening om sitkagran i vestnorsk natur. Da Fægri døde i 2001, 92 år gammel, hadde han i sin levetid opplevd at millioner av sitkagran ble plantet i kyststrøkene på Vestlandet og i Nord-Norge. Og han skjønte hvilke konsekvenser dette hadde for landskap og biologisk mangfold. Drøyt 500 000 dekar norsk kystnatur ble omgjort til granørken i løpet av noen få tiår. Det begynte beskjedent på slutten av 1800-tallet, og tok helt av i etterkrigstida. Med statstilskudd som drivkraft ble urgamle åpne kystlandskap kledd med hurtigvoksende amerikansk gran. Skogreising kalte de det, og motforestillinger var det bare Fægri og noen få andre reaksjonære særinger som hadde. Gerhardsenskogen skulle gi arbeid og inntekter, og sikre framtid og bosetting i distriktene. Lynghei var mindreverdig, stygt og uproduktivt. Skogplanting var en investering for kommende generasjoner, og politisk helt korrekt.

Så nå står den der. Skogen som er resultatet av planøkonomien og de store vyene. Den velmente arven etter de som bygde landet.

Sitkagran vokser fort, og stadig mer av skogen er nå hogstmoden. Problemet er at sitka-tømmeret har vist seg å være vanskelig å få solgt til priser som kan forsvare hogsten. Harde og grove kvister gjør sitkagran dårlig egnet for høvling, og virket sprekker og vrir seg også mer enn vanlig norsk gran. Så lenge tilgangen av vanlig gran er god finnes det ingen insentiver for å sage sitkagran til et norsk marked som heller vil ha trelast av den tradisjonelle grana. Når også celluloseindustrien er skeptisk og uinteressert blir utsiktene heller dystre. På kort sikt er det i beste fall utenlandske markeder som kan være løsningen for å bli kvitt elendigheten.

Tilvekst i den vestnorske sitkaskogen er estimert til 600.000 kubikkmeter pr. år. Med svært begrenset uttak, og et marked som bare er måtelig interessert har vi altså et stadig voksende problem. Etter hvert blir trærne også så store og grove at de ikke egner seg for konvensjonell hogst. Da er det bare ”naturlig avgang” som til slutt setter en stopper for sitkagrana. Svært mange steder vil den naturlige avgangen være ensbetydende med kollektivt rotvelt som legger hele granfelt i bakken når vindpresset blir så stort at det grunne rotsystemet ikke kan holde igjen og dominoeffekten slår inn.

På våre kanter er det lenge siden sist vi hadde vind med virkelig stort potensial for å legge trær flate. Orkanen som traff distrikt 15. januar 1952 var av et sånt kaliber, og veltet mye skog. I dag ville en storm med tilsvarende styrke gjort mye større skade. I 1952 var det ennå lite skog å velte, og det som fantes var stort sett ung skog som er lite utsatt for rotvelt. På Bukkøy ved Avaldsnes vokste det på denne tida forholdsvis stor skog som var plantet i skogreisingens spede barndom på slutten av 1800-tallet. Store deler av denne skogen ble meid ned. Stormen som feide over oss 24. november 1981 var også sterk (det var den som veltet høyspentmastene som forsynte Karmøy Fabrikker med strøm), men sammenlignet med 52-orkanen var den nok noe svakere. Likevel veltet den betydelige mengder skog. I dag står store skogområder svært utsatt for orkanbyger fra nordvest, og mye av dette er sitkagran. Man trenger ikke være spåmann for å se at det vil bli et salig kaos av knekte og rotvelta trær neste gang vind av 52-kaliber treffer oss midt i fleisen. Det er bare spørsmål om tid før det skjer.

De siste årene er skogens evne til å binde karbon brakt på bane som et selvstendig og politisk korrekt argument for at skog er av det gode. Det er åpenbart at sitkagran bidrar til å fange betydelige mengder CO2, men de mer og mindre hårete CO2-regnskapene som settes opp kan ikke bortforklare at effekten i beste fall er midlertidig. Og når trærne blir liggende og råtne i gigantiske rotvelt-vaser er effekten vekk i løpet av svært kort tid. Derfor er det ikke greit å bruke CO2-fangst som sovepute for å la sitkaskog i kyststrøkene seile sin egen sjø.

Sabima, Samarbeidsrådet for biologisk mangfold, mener at sitkagran og andre innførte bartrær bør føres opp på Norsk svarteliste for fremmede arter. Fagmiljø som er uavhengige av skogeiere og andre med økonomiske interesser i skogbruket er unisont enige om at skogreisingen har svært uheldige konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Likevel har myndigheten i det lengste vegret seg for å avvikle støtteordningene for skogreising.

Økokrim utgir fagbladet Miljøkrim. I nr. 4/2005 inngår en artikkel om Innførsel og spredning av fremmede arter. Her er pøbelskogen trukket fram som eksempel:
”Introduksjoner av fremmede arter som er problematiske for en næringsvirksomhet, får lett oppmerksomhet, mens introduksjoner som skyldes en slik virksomhet, er svært vanskelige å få frem i lyset. Introduksjoner av gran til Vestlandet, både vår norske ville gran (Picea abies) og sitkagran (Picea sitchensis) fra Nord-Amerika, illustrerer det siste. Ingen av de to granartene hører naturlig hjemme på Vestlandet. Planting av artene gir store forandringer i økosystemene, og den naturlige floraen utarmes. Begge artene formerer seg dessuten godt og sprer seg utenfor de beplantede områdene. Fra naturvitenskapelig hold regnes disse introduksjonene blant de største katastrofetilfellene som er forbundet med artsintroduksjoner i Norge. Samtidig er det svært vanskelig å få oppmerksomhet rettet mot dette problemet fordi introduksjonene er gjort med vitende og vilje. Skogbruket og landbruksmyndighetene både forsvarer og finansierer virksomheten.”

1. juli 2009 trådte ”Lov om forvaltning av naturens mangfold” i kraft. Denne loven har som formål å beskytte det biologiske mangfoldet, og forbyr i utgangspunktet all innførsel av arter som er fremmede i norsk natur. Det kan søkes om dispensasjon, men det fremgår at ”…Tillatelse kan ikke gis hvis det er grunn til å anta at innførselen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.” Det er også gitt signaler om at dette i praksis vil medføre innvandringsstopp for utenlandske treslag, og nødvendigvis også opphør av statlige støtteordninger til planting av slike. Det er jo fint at den aktive plantingen blir forbudt, men når det gjelder sitkagran er nok skaden skjedd. Ugrasgrana sprer seg spontant og svært effektivt, og har fått varig rotfeste langs hele kysten. Vi blir aldri kvitt den. Men noen steder er det riktig å bekjempe pøbelgrana, og Avaldsnes er et sånt sted…


Sabima: Sitkagran
Skog og landskap: Sitkagran - utbredelse, egenskaper og anvendelse
Sabima: Fremmede arter svartelistes - men hvor er det blitt av farlige, utenlandske treslag?
Nationen: Vil svarteliste import-gran
Naturvernforbundet: Treinvasjon betalt av staten
Hage.no: Leplanting - en ulykke for kysten?

Kulturminner i Karmøy

”Kulturminner i Karmøy”, kulturminneplanen for Karmøy kommune er nå utgitt i bokform. Planen er gjeldende for perioden 2008 – 2012, og ble vedtatt i kommunestyret 16. desember 2008.

Ved behandling i formannskapet 25. november 2008 prøvde representantene for det største partiet å trenere planen ved å fremme et forslag som lød: ”Formannskapet tar saken til foreløpig orientering. Kulturminneplanen vurderes i kommuneplansammenheng.” Dette forslaget falt mot stemmene til representantene fra samme parti.

Ved den påfølgende behandlingen i kommunestyret kom det til et pussig ordskifte etter at ordfører Kjell Arvid Svendsen sonderte stemningen for en minimal endring av ordlyd i forhold til innstillingen. Denne endringen kunne kanskje tolkes som marginalt mer forpliktende for kommunens bruk av planen, og vakte altså reaksjoner. I denne forbindelse uttrykte en representant sin frykt for at planen er laget for at administrasjonen skal kunne bruke innholdet til ”…å si nei til alt mulig”. Planen ble til slutt enstemmig vedtatt uten endringer i forhold til innstillingen.

Planen fikk mye og stort sett uforbeholden skryt i kommunestyret. Og etter å ha lest mesteparten er det ikke vanskelig å være enig i at dette er en solid og gjennomarbeidet presentasjon av kulturminnene i kommunen. Det er likevel litt vanskelig å se at det egentlig er en helhetlig og håndfast plan som nå foreligger. Til dels har fremstillingen mer preg av å være en rikt illustrert kulturminnekatalog med tilhørende kommentarer og anbefalinger, snarere enn konkrete planer og bindende instrukser. Men som en oversikt fungerer planen helt utmerket. Spesielt gledelig er det å se at det store mangfoldet av kulturminner utenom det historiske Avaldsnes-området og downtown Skudeneshavn endelig får oppmerksomheten de fortjener. Kombinasjonen av tekst og bilder er vellykket og ga mange nye opplysninger om miljøer jeg kjenner igjen, men som jeg egentlig ikke visste noe særlig om.

Som interessert leser av denne boka er min største innvending at objekter og områder som allerede er regulert til ”spesialområde bevaring” er svært summarisk presentert. Dette grunngis med at det her foreligger et formelt vern allerede. Men det samme gjelder jo også for de mange fornminnene som er automatisk fredet etter kulturminneloven, og en del av disse har faktisk fått ganske mye plass i boka. For helheten, folkeopplysningen, spesialområdene og denne ellers fine bokas skyld hadde disse områdene fortjent noe mer enn bare et par bilder og mer og mindre kryptiske utsnitt fra reguleringskart, - uten tegnforklaring, skala eller forklarende tekst.

De sparsomme restene av prestegårdstunet på Avaldsnes har status som ”spesialområde bevaring”, og siden jeg har en viss forkjærlighet for dette stedet er det vel ikke til å unngå at jeg henger meg opp i presentasjonen av nettopp dette spesialområdet slik det er vist på side 196:

Det er kanskje grunn til å bli litt såra og vonbroten når kommunenes kvinner og menn ikke har fått med seg at Avaldsnes ikke lenger har en prestebolig. Det burde være godt kjent at denne ble revet våren 2003 for å gi plass til Nordvegen historiesenter. Det triste grå huset som er avbildet oppe til høyre er ikke prestebolig, men derimot pakterboligen. Det er neppe noen som vil hevde at dette pregløse bygget har kvaliteter som tilsier at det bør bevares. Huset står delvis inne i restene av den en gang så mektige Kjellarhaugen, og hvis denne gravhaugen skal komme noenlunde til heder og verdighet igjen så må pakterboligen vekk.

Stabburet er også avbildet. Dette huset er en av de aller eldste trebygningene på Karmøy, kanskje til og med eldst. I likhet med pakterboligen er det eid av Opplysningsvesenets fond, men i motsetning til pakterboligen har det stor verdi som kulturminne. Bildet i boka er nok 5-6 år gammelt og tatt mens stabburet fremdeles hadde torv på taket. Nå er det kratt og trær som pryder på taket.


Et spennende moment med denne boka er at den trekker fram flere unnselige hus som potensielt kan være fra 1500- og 1600-tallet, og for et av husene er til og med 1300-tallet(...!) nevnt (17/39 Ådland, side 203). Fellesnevner for flere av disse husene er at de i utgangspunktet har minimal eksteriørmessig verdi slik de står i dag, men i kraft av sin potensielt høye alder er de automatisk fredet i henhold til kulturminneloven. Fredet på mistanke altså… Her bør kommunen se sitt moralske og praktiske ansvar for å få utført nødvendige dendrokronologiske undersøkelser (årringdatering) for å fastslå faktisk alder. I lengden er det urimelig å pålegge grunneier en totalfredning basert på en ubekreftet mulighet for høy alder. Stabburet på Avaldsnes må selvfølgelig også være med i dateringsprosjektet kommunen nå bør se til å sveive i gang.

Nå når vi spesielt interesserte raringene har betalt de 298,- kronene denne boka koster i bokhandelen er det kanskje på tide å gjøre innholdet tilgjengelig i digital versjon fra kommunens nettsider? Dette er og blir en kommunal plan som bør være lett tilgjengelig for alle som måtte være interessert. Det fortjener denne planen.

En kriminell vandal

Bare for ordens skyld sånn helt innledningsvis kan det være greit å minne om at jeg, Augvald Granbane, er en kriminell vandal. Dette faktum har flere ganger stått på trykk i avisa, og det er nok riktig at jeg har forvoldt skadeverk som rammes av straffelovens § 291. Mine gjerninger er å regne som hærverk. I alle fall isolert sett.

Ved fire anledninger og med to års mellomrom har jeg brukt gift eller ringbarking for å ta knekken på totalt elleve grantrær ved kirkegården, Nordvegen Historiesenter og i det gamle tunet på Avaldsnes i Karmøy kommune. Her er det snakk om overlagt grandrap og gjentakelsesfaren er overhengende. Jeg har vist at jeg er en notorisk seriegranmorder, og ingen grantrær som er så uheldige å ha sine røtter i jorda på Avaldsneset kan regne med å stå trygt.

Vendettaen mot granene på Avaldsnes er sikkert uakseptabel og umoralsk, men den er ikke umotivert og tilfeldig. Dette har jeg etter beste evne forsøkt å forklare på mine nettsider: http://avaldsnes.tripod.com/